Til Malta med Kebab Airlines!

Så har vi vært på Malta!

Veldig bra tur. Ida sier jeg syter så mye i bloggen min, og det har jeg da vitterlig tenkt å gjøre denne gangen også. Ellers ville det vel neppe vært noe poeng i å ha en blogg?

Men først litt om Malta.

Malta er en liten (ja, den er faktisk liten) øy i Middelhavet nedenfor Italia et sted. Ikke så langt fra Italia, for vi vurderte å ta båt til Italia på dagstur en av dagene. Det ble selvsagt ingenting av. På Malta bor det 400 000 innbyggere eller noe sånt, og det gjør det til et av Europas tettest befolkede land. Det merket vi forsåvidt ingenting til, for det virket egentlig ganske spredt bebodd. Det tyder vel på at det bor noe inne i helvete masse folk i hovedstaden Valetta. Vi var innom, og tok den obligatoriske runden rundt i byen.

Vi har lært oss 4 steder på Malta;

Valetta er hovedstaden. Her bor det visstnok utrolig mange folk. Byen er fin nok den, med masse butikker av ulik standard. Her ligger moderne kjøpesentre vegg-i-vegg med syden-butikkene som selger piratkopiert (eller enda verre, hjemmeprodusert) porno på DVD.

Flyplassen er en helt vanlig flyplass. Ingenting å si om den egentlig, men den var en av de 4 stedene vi lærte oss. Som i mange andre land - her jobber de som på ingen måte er i stand til å utføre noen andre former for betalt arbeid.

St. Julian er hovedturistmagneten på Malta. Her er Ibiza-faktoren skyhøy, og det kryr av svensker. God stemning, men litt lav gjennomsnittsalder. Mye 16-17 åringer på sin første tur til syden. Det viste seg at rundt midnatt gikk de små og la seg, og folk på vår alder begynte å prege gatebildet. Igjen mye svensker, og en god del lokale. Utestedene ligger så tett at det er fullt mulig å være innom et tjuetalls steder uten å gå mer enn like mange meter. Omtrent. Utesteder i alle kategorier, fra pub'er til gode nattklubber og ikke minst elendige nattklubber.

St. Pauls Bay er det siste stedet vi ble kjent med. Årsaken: Her bodde vi. Litt i bakevja egentlig, men et helt okei sted. Her var det stort sett rolig og fredelig, rikelig med solsenger og badesteder, spisesteder i alle varianter og utrolig mange engelskmenn.

Engelskmennene har gjort seg fortjent til et eget avsnitt i historien om Malta. For det var mange av dem, og de var svært synlige i bybildet. På godt og vondt.

Bakgrunnshistorien er komplisert, men her er et sammendrag:

For mange år siden, i middelalderen, var det in i Europa å være ridder. Man reiste på korstog og hugget hodet av vantro muslimer. Forsåvidt ikke en dårlig skikk det, om jeg skal være helt ærlig, men det dabbet i alle fall av etter hvert. Etter at ridderene hadde spilt sin rolle i historien, er det mange som lurer på hvor de egentlig ble av. Ble de sivile? Endte de opp som bønder og taxi-sjåfører i fremmede land? Eller lever de fortsatt et sted?

Kortversjonen av svaret er ganske enkelt: De reiste til Malta.

I riddertiden var det nemlig tre store ridderordener; Tempelridderne, Den Tyske Ordenen og Johanitterordenen. Johanitterordenen oppstod i Jerusalem en eller annen gang, og etter å ha blitt jaget ut av Palestina, slo de seg ned på Rhodos.

Med andre ord, de ble de første pakketuristene.

Dette ble ikke tatt vel i mot blant de lokale heltene (slik vi ofte ser i dag også, når dagens norske riddere tar turen til syden), og de ble til slutt kjeppjaget fra solsengene av den omanske sultanen Suleiman i 1522. Da var det krise i gjengen, og de endte opp med å loffe rundt i Europa noen år uten mål og mening.

Med andre ord, de ble de første interrailerne.

Dette ble heller ikke tatt godt i mot, og på ordre fra Paven selv og Spanskekongen, slo Johanitterordenen seg ned på Malta i 1530. Den skulle de få leie av spanskekongen, mot at de leverte en malteserfalk hvert år på allehelgensaften, som betaling. "Grei deal dette", tenkte ridderene, og levde livet på Malta. Det er uvisst om alkoholen var like billig på den tid, og om de allerede da leide ut vannskutere og svindlet folk med piratkopierte DVD'er, men det var definitivt færre svenske 16-åringer i gatene.

Ridderene var fortsatt riddere, og siden de var riddere og mestere i å slåss og krige, følte de seg rimelig trygge på øya si. Ingen kunne vel true dem uten å være sendt av djevelen selv. Denne sannheten gjentok de til seg selv i over 250 år. Problemet er bare at det skjer mye på 250 hva gjelder utvikling på slagsmålsfronten. Men på Malta var ridderne fortsatt de flinkeste til å krige i hele verden. I sine egne hoder i alle fall. De har uansett bare seg selv å slåss mot, og det er derfor ingen behov for utvikling.

Så, i 1798, kom Napoleon og en hel haug med franskmenn. De ville slåss. 250 år med øldrikking og ingen trening hadde utvilsomt satt sine spor, men ridderne på Malta var ved godt mot likevel.

"Ikke noe problem!", sa de ridderne, "vi banker de lett! Bring it on!".

Men mens ridderne fortsatt fomlet med rustninger og funderte på hvilken vei det var sverdet skulle holdes nå igjen, ble samtlige kastet på havet av franskmennene.

"Problem", sa ridderne da, og ringte til England for å få hjelp. England tok telefonen, og samtalen gikk omtrent slik:

"Ring ring"

- Yes?
- Eh, hei. Har jeg kommet til England?
- I'm afraid you have.
- Jålly gudd. Ridderne på Malta her du! Eh, franskmennene kom, og de er stygge med oss. Og de lukter ganske vondt. Kan dere komme hit og hjelpe oss?
- Well... Vi er litt opptatt akkurat nå, og..
- Eh.. (hviske hviske) okei, men de sier at engelskmenn er en gjeng med tedrikkende pysegutter som ikke klarer å navigere en 14 fots Askeladd med 5 hesters påhengs over Themsen i klarvær en gang!
- Say, what?
- Jepp! Og (hviske hviske hviske) ...og ikke nok med det! De sier at alle engelskmenn bare er en stor spøk fra naturens side, og at båtene dere kjører rundt i er noen skrøpelige boller... (hviske) eh, joller!
- Really... Well, vi er fortsatt litt opptatt med andre ting, så...
- Og så sier de at det er idiotisk å ha varmt og kaldt vann i hver sin kran på hver sin side av vasken.

Det er mye engelskmenn tåler, men påpekninger angående vanntilførselsløsninger blir ikke godt mottatt i England. Og lunten var allerede kort når det gjaldt franskmenn.

Like etterpå durte Lord Nelson og en haug med bleikfeite engelskmenn i land på Malta. Franskmennene ble jaget bort, ridderne svømte i land igjen, og var takknemlige for hjelpen. Malta ble erklært en engelsk koloni, og det var god knall syntes ridderne. God knall syntes engelskmennene også, og slo seg ned på Malta for godt. På grunn av en genetisk feil er de like bleike den dag i dag.

Nå var det kanskje ikke helt sånn det skjedde, men i grove trekk er det forklaringen på at alt er litt engelsk-inspirert på Malta den dag i dag. Selv om de lokale pengene heter "Lira", omtales de konsekvent som "Pounds og Pence". Det serveres bare "Full english breakfeast", og kjøper du øl må du si at du skal ha en "Pint".

Ellers får du et melkeglass med lokalt skvip.

De kjører på venstre side av veien (trafikken er et eget kapittel...) og samtlige snakker vekselvis engelsk og maltesisk (som er et arabisk språk) både til hverandre og til turister. Dette er et miniatyr-wannabe-england, og engelskmennene liker det. Sannsynligvis fordi de kan oppføre seg nøyaktig slik de gjør hjemme, inkludert å kjøre på feil side av veien.

Så det er masse engelskmenn. Det var det som var poenget.

Kunne skrevet mye her om trafikken (de er klin gal), om hotellets utallige fantastiske påfunn, taxiene som kjører som om de har stjelt både bil og hus, den fanatiske fotballinteressen til samtlige som bor der nede...

Jeg avslutter heller med klagingen som jeg lovet innledningsvis. Hjemreisen, selvsagt.

Planen var som følger: Air Malta (omdøpt av oss til Kebab Airlines) til Gardermoen med planlagt landing kl 21.55. SAS til Flesland, med planlagt avgang kl 23.30. En og en halv time er plenty tid til å både hente bagasje, drikke øl, kjøpe snus, krangle med tollere og gå seg vill på vei til dass 3-4 ganger.

Alt er såre vel, helt til vi kommer til flyplassen. Flyet er 40 minutter forsinket. Da har vi et problem, men vi har fortsatt 50 minutter på Gardermoen, og for å sitere de lokale: "No problem, my friend!"

Vi sier i innsjekkingen at vi har litt dårlig tid til "connecting flight". De to damene begynner å bable maltesisk/engelsk, og vi forstår det har noe med bagasjen vår å gjøre. Litt nysgjerrige etter hvert, blir vi fortalt at de har klekket ut en genial plan. De sjekker bagasjen vår inn hele veien til Bergen. Lurt. Så sparer vi tid. Fint.

Opprinnelig avgang var 18.05 - ny planlagt avgang er 18.45. Vi kjøper sprit på tax-free og slår oss til ro i avgangshallen. Klokken nærmer seg 18.15 og vi gjør oss klar til ombordstigning. Klokken nærmer seg 18.25 og vi er fortsatt klar til ombordstigning. Klokken blir 18.30 og ingenting har skjedd.

Nå blir vi litt småengstelige, for det er 10 minutter til flyet skal gå, og vi har ikke muligheter til å vente lenger. Kl 18.35 går jeg bort til de tre malterne som sitter i gate'n og spør når flyet kommer til å gå - for skjermene viser ingen endring.

Svaret jeg får er ganske utrolig, "there is no delay, my friend, the flight is on schedule!".

Når jeg påpeker at det faktisk er nesten 40 minutter flyet burde gått hvis det var "on schedule", svarer de slik de alltid gjør: "Yes yes! No problem, my friend!".

Så jeg kjører barnehagemetoden, og forklarer de at "det finnes et land, langt mot nord. Norge. Dit skal jeg kjøre med flyet som firmaet ditt eier. Flyet må gå NÅ, ellers rekker jeg ikke det ANDRE flyet som et ANNET firma eier. For de kjører nemlig når de SIER at de skal kjøre".

Da skjer det ting, han ene, tydeligvis hjernen i forsamlingen, begynner å trykke på en datamaskin. De to andre får plutselig behov for å virke litt opptatt de også, så den ene begynner å plukke på telefonen mens den andre ikke helt hva han skal gjøre og velger å heise stolen sin opp og ned.

- What flight is that, Sir?, sier Hjernen mens han trykker på PC'en.
- SAS-fly sånn og sånn bla bla ukeblad, sier jeg.

Hjernen trykker på PC'en, de to andre følger spent med.

- Ah, no problem, my friend, you will have over an hour at Gardermoen before it departs. No problem. This flight will land at 9:55 PM.

- Over an hour my friend, eh, no problem!, gjentar sidemannen og ser umiddelbart på de to andre for å kontrollere at det han nettopp sa var riktig.

Det er tydelig at Hjernen ikke syntes dette var helt bra, og sender sidemannen et blikk som sier "Vær stille, hjernekapasiteten din er på nivå med denne stiftemaskinen. Ikke snakk, da skjønner han det."

- Well, sier jeg. It was supposed to land 9:55 PM. But it won't land at 9:55 PM, will it, because it was supposed to depart 50 minutes ago, and I am still here.

Jeg peker på meg selv og på flyplassen generelt for å få frem poenget.

Etter en liten pause med absorbering av det jeg nettopp har sagt, lyser Hjernen opp i et stort smil.

- Ahhh, no problem my friend, sier hjernen. Det ser ut som om alt har ordnet seg plutselig- There is no delay on the flight, fortsetter han.

Jeg må jo nesten spørre:
- So the plane will fly much faster than it originally was supposed to, then?
- Haha, no Sir, of course not, Sir!

Nå ler de godt. Har det rablet for han? Her er det best å bare kjøre enkel avhørsteknikk. Så jeg spør:

- What time is it now?
- It is 6:50 PM, Sir, sier alle 3 i kor.

Klokken har de peiling på. Den har de øvet på.

- Is the plane on schedule?
- Yes, sir, no problem, sir.
- What time does the schedule say?
- 6:05 PM, Sir!
- So, is the plane on schedule?
- Yes, Sir, there is no delay on the flight, Sir!
- Once again, what time is it now?
- 6:51 PM, Sir.
- Has the plane left already, then?
- Haha, no Sir, we haven't even startet boarding yet!

Her er det bare å gi opp... Fortalte ingenting om dette til Yngve før vi var i lufta, da hadde det bare blitt glattcelle...

Men så kom vi i lufta til slutt, vi lettet omtrent 19.20. Nå skal det holde hardt på Gardermoen, når vi har ca 10 minutter på oss mellom flyene. Men flyet flyr riktig vei, de finner Gardermoen og de klarer å lande uten problemer. Vi er imponert når vi legger på sprang sammen med noen andre bergensere i samme situasjon.

Vi løper, og løper. Og løper. Til slutt innser vi at vi er helt i enden av Gardermoen, og at det er LANGT til alt. Så vi løper. Og bråbremser. Vi har sett et skilt:

Overgang til innlandsruter: Bagasje må hentes på båndet, og bringes for hånd gjennom tollen.

Supert. Det har vi IKKE tid til når det er 7 minutter til neste fly går. Vi løper til en skranke som heter noe med "kundeservice bagasje vi gjør ingenting og får betalt for det", trekker kølapp, og finner ut at vi er nr 25 i køen. Det funker ikke, vi driter i kølappen, og plutselig er vi først i køen.
Damen forstår problemet, men henviser oss til en svenske som er opptatt i telefonen. Han mottar 2 blikk som får han til å legge på umiddelbart, og vi forklarer situasjonen. Greit. Han skal sørge for at bagasjen blir videresendt til Bergen. Fint.

Løping igjen, til den motsatte enden av Gardermoen. Vi har løpt gjennom hele driten på langs, og rakk flyet! :)

God stemning.

Det var mye styr med å få bagasjen til Bergen, men det gikk til slutt, så jeg tror jeg bare avslutter her. Blir en litt for lang postning dette...

Sammendraget blir:
Malta er et bra sted. Det er ugudelig varmt (over 40 på dagtid) om sommeren, og det er bebodd av 400 000 halv-tyrkere som gjør at kebab-faktoren er ganske høy til tider. Mange av de tar ikke 5 flate øre for å svindle deg helt ned til fingerneglene, trafikken er dødelig, osv osv. På den positive siden snakker alle engelsk, det selges øl overalt, det er varmt i vannet og det er fullt mulig å kombinere opplevelse, soling, bading, drikking og festing på en og samme holme i Middelhavet. Prisnivået er litt vekslende. Det er lett å gå seg vill i den lokale valutaen, og ting er ikke så billig som det virker. Taxi er rimelig dyrt hvis du ikke treffer en nybegynner som kan prutes ned. Buss er uforskammet billig. Mat er midt på treet prismessig, klær ligger omtrent på norsk nivå, elektronikk er mye dyrere enn i Norge (!), øl er billig i forhold til Norge (omtrent 20 kroner for en halvliter er vanlig).

Vi reiste med Gozo Reiser, som vi gjerne anbefaler videre.